Holocaust multimedialt fortalt

Konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen ble frigjort av sovjetiske styrker 27.januar 1945. FN vedtok, i 2005, 60 år etterpå, at denne dagen skulle være en internasjonal minnedag for Holocaust. I Norge ga regjeringen skolene i oppdrag å minnes ofrene for Holocaust. Hvordan kan skolene bruke denne dagen til å formidle kunnskaper og bygge holdninger for å demme opp for rasisme, antisemittisme og fremmedfrykt?

I denne bloggposten vil jeg se nærmere på hvordan et spennende samarbeid i Kristiansand søker å svare på dette oppdraget.

I Norge satte Kunnskapsdepartementet ned en arbeidsgruppe som skulle komme med forslag til hvordan skolene kunne jobbe systematisk og helhetlig mot antisemittisme, rasisme og diskriminering. Gruppa, ledet av Inge Eidsvåg, leverte i 2011 rapporten: «Det kan skje igjen». Les rapporten her: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/grunnskole/eidsvagutvalget/eidsvag_rapport_det_kan_skje_igjen.pdf

I innledningen siteres en fange i Auschwitz:

-          «Kjære Lærer! Jeg er overlevende fra en konsentrasjonsleir. Jeg så det som intet menneske burde være vitne til: Gasskamre bygd av dyktige ingeniører. Barn gasset i hjel av velutdannete leger. Spedbarn drept av erfarne sykepleiere. Kvinner og deres babyer skutt og brent av mennesker med eksamener fra gymnas og universitet. Jeg er blitt skeptisk til utdannelse. Min bønn er: Hjelp elevene dine til å bli menneskelige. Ditt arbeid må aldri produsere lærde monstre, dyktige psykopater, velutdannete eichmanner. Lesing, skriving og regning er viktig bare hvis det tjener til å gjøre våre barn mer menneskelige.»

(Brev fra en anonym konsentrasjonsleirfange, funnet i Auschwitz i 1945.)

At skolene har en avgjørende rolle for menneskets utvikling understrekes i en rapport til UNESCO, som også siteres i rapportens innledning.

-          Utdannelse spiller en fundamental rolle i all personlig og sosial utvikling. Det er ikke en mirakelkur eller en magisk formel, som åpner døra inn til en verden der alle idealer vil bli virkeliggjort. Men det er et av de viktigste midler vi har til å skape en dypere og mer harmonisk menneskelig utvikling – og derved redusere fattigdom, eksklusjon, uvitenhet, undertrykkelse og krig.

 (Rapport til UNESCO fra Den internasjonale kommisjon om undervisning for det 21. århundre: Learning The Treasure Within, 1996.)

Skremmende aktuelt

Bomben mot Regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya, 22. juli 2011 gjorde rapporten skremmende aktuell. Men allerede i 2007 hadde Stiftelsen Arkivet i Kristiansand markert Holocaustdagen, som nå er vokst til å bli landets, kanskje til og med Skandinavias, mest omfattende Holocaustmarkering. Arkivet, senter for fred og menneskerettigheter, samarbeider med Kristiansand og Arendal kommuner, Røde Kors og FN- sambandet om et dagsopplegg for samtlige 1600 9. klassinger i Arendal og Kristiansand kommuner.

Multimodalitet og literacy

I denne bloggposten legger jeg til grunn at alle aktivitetene, innleggene og bidragene gjennom hele dagen, sees under ett. Jeg vil si noe om multimodalitet. Jeg forutsetter også et utvidet tekstbegrep - foredrag, bilder, opplesning, musikk, tekstplakater, lydfiler, personlige muntlige beretninger - alt er tekst. Begrepet litaracy, blir dermed også viktig.

Tre dager, to kommuner.

I Kristiansand danner storsalen på Fønix kino rammen rundt markeringen. I Arendal er det Store Torungen, hovedsalen i kulturhuset, som er hovedarena. Hver av dagene får ca. 550 elever på ulike måter presentert faktakunnskap om Holocaust, men ikke minst personlige fortellinger fra tidsvitner. Alt i en verdig ramme med musikk, opplesninger, bilder, film og foredrag.

  

I en stemningsfull åpningsseremoni hvor alle elevene er samlet, minnes de jødiske ofrene for Holocaust på Agder. Vi får høre hvem de var, det vises bilder og vi får høre hva som skjedde med dem. Den pedagogiske ideen er å komme nærmere det som i tid og geografi på mange måter er så fjernt.

Monika Levin, journalist og teaterkritiker, var en sentral bidragsyter. Elevene kjenner antagelig ikke henne, men hun blir presentert som en av de norske jødene som unnslapp Holocaust. Hun leser en fortelling om en gruppe jøder på flukt mot Sverige. En dramatisk historie hun har skrevet selv. Med på flukten er et lite barn. Barnet er sultent, kald og trøtt og gråter. Flyktningene og guidene er redde for at gråten skal avsløre dem for tyskerne, som er hakk i hel. Derfor gir de barnet sovemedisin, og kanskje for mye sovemedisin. Om barnet enda lever er usikkert når de kommer i trygghet på svensk side. Foreldrene leter fortvilet etter tegn på liv. Det virker håpløst. Helt til barnet hikster og hiver etter pusten. -Og barnet, sier Levin, det var meg.

En annen viktig stemme i åpningen er Trond Blattman. Best kjent som leder for den nasjonale støttegruppen etter 22.juli. Sønnen Torjus, ble drept på Utøya. Blattman forteller om sønnen, om det som skjedde og understreker sammenhengen mellom drapsmannens tankegods og de ideene, som gjorde Holocaust mulig. Fellesstasjonen, avsluttes med en kort film om Auschwitz. En semidokumentar laget av Steven Spielberg hvor Meryl Streep har fortellerstemmen. (https://www.youtube.com/watch?v=wKo4zM45-Kw&t=408s)

Halve salen blir nå sittende til en sesjon i stor sal, og den øvrige halvparten fordeles til rotasjon i mindre grupper for kortere sesjoner i mindre saler. Elevene møter Røde Kors, som ofte har fortalt om ulike former for utenforskap, eller hatt flyktninger fra aktuelle kriger, som vitner. Vitner elevene kan stille direkte spørsmål til. De har ofte også presentert muligheter ungdommen har for å engasjere seg i frivillighet.

Arkivet har hatt en sesjon hvor tilskuerrollen utfordres og problematiseres. Elevene utfordres til å ta moralsk stilling til ulike tenkte situasjoner. De viser sin holdning ved å plassere seg på bestemte måter i salen.

På begge disse stasjonene er tanken å involvere elevene mer ved å direkte utfordre dem. På den stasjonen jeg har betjent får elevene et foredrag, understøttet av en power point. Temaet er folkemord, hvordan det er mulig, og hvordan vi kan og må forsøke å bygge indre psykologiske og verdimessige, og ytre institusjonelle, juridiske forsvarsverker mot slike sammenbrudd og kollaps, i samfunn og moral. Foredraget skal altså formidle kunnskaper men også bidra til å bygge bestemte holdninger og verdier.

En hensiktsmessig form?

I boka Digital studieteknikk (Hagelia 2017) leser vi om Meyers multimediaprinsipper. Det er et nyttig verktøy for en gjennomgang av foredraget. Spørsmålet er om foredraget har en form som hjelper foreleseren å formidle kunnskaper og verdier.

En multimodal, eller sammensatt tekst, bruker flere modaliteter samtidig. Meyer opererer med tre ulike modaliteter: Visuelle, som skrift, gester, video, bilder, osv. Auditive, som talespråk, tempo, toneleie, musikk, osv. Med taktile modaliteter tenker han bl.a. på berøring og blindeskrift. Jeg ser, som sagt, hele foredraget i denne sammenhengen, som tekst.

Beskrivelse av foredraget.

De ca, 115 elevene som kommer til stasjonen, en kinosal, er ofte satt sammen av klasser fra ulike skoler. Lyset er dempet og noen elever stormer mot de beste plassene. De fleste elevene finner plassene sine uten unødvendig støy, avbrytelser og heft. På lerret møter de dette bildet:

Vanligvis faller elevene fort til ro, og jeg ønsker velkommen.  Jeg har nå 25 minutter til rådighet..

Redundansprinsippet – modalitetene utfyller hverandre.

Dette bildet, åpningsbildet, bringer oss umiddelbart inn i temaets kjerne. Hvordan kan det lille barnet i bildet, utgjøre en trussel for den voksne, tungt bevæpnede mannen? Bildet viser en gruppe jøder som ekskorteres bort fra den jødiske gettoen i Warsawa, under bevæpnet overvåking av tyske soldater. Vi lurer umiddelbart på hva det er med kvinnene og barna i bildet som krever et slikt oppbud av tungt bevæpnede soldater? Hvor har de vært og hvor skal de? Formidlerens kommentarer utfyller bildet og begynner å svare på disse spørsmålene.

Tyskland var et ledende industriland. Kristent og med en omfattende katalog av ledende filosofer, vitenskapsmenn- og kvinner, forfattere, komponister, filmskapere, malere, osv. Med skoler, domstoler, kirker, rådhus og politiske institusjoner. Hvordan kunne dette landet så totalt kollapse i vold, undertrykking og massedrap? Og, dersom vi antar at soldaten som peker på gutten med maskinpistol, i sitt psykologiske inventar er lik oss, hva forteller han seg selv om sin rolle i den kjeden av begivenheter som førte til guttens død i Auswich noen dager seinere? Hvordan kunne ettertiden forklare at så mange vanlige mennesker kunne være med på uhyrlighetene?

Dette er viktige svar å finne skal vi klare å hindre det å skje om igjen.

Med dette ene åpningsbildet prøver jeg å lage en bro mellom dengangda og nå. Mellom gutten og soldaten på bildet, og oss i salen. Jeg prøver å skape identifikasjon og relevans. Meyers multimodale prinsipp er at læringsutbytte øker når ord og bilder kombineres. Jeg synes også at bildevalget svarer godt på Meyers prinsipp om sammenheng – når overflødig informasjon fjernes.

Bildet forteller en enkel historie samtidig som det inneholder mye viktig informasjon. Bildet står oppe lenge, det bidrar også til ro og konsentrasjon om det som formidles. Jeg bestreber meg på å stå rolig, og rette oppmerksomhet mot detaljer i bildet ved å bruke en laserpeker. Hovedelementene i bildet er gutten og soldaten. Bildet er derfor lett å lese og dermed står det ikke i veien for tilleggsinformasjonen formidleren gir. Meyer kaller det for redundansprinsippet. At bilde, skrift og tale skal trekke samme vei, og ikke forstyrre, forvirre, eller stå i veien for, utfyllende informasjon.

Spatialprinsippet – evnen til å skape mentale bilder.

Lysbilde nr. 2 i powerpointen viser tre bilder fra ulike historiske og geografisk steder, satt sammen. Det ene bildet viser en statue av en mann som bærer et barn. Så er det et nærbilde av en ung mann med stygge arr i ansiktet og vi ser åpningsbildet om igjen.

Statuen av mannen og barnet finner vi i minnesmerket Khatyn, i Hviterussland. Det forteller historien om hva som skjedde i den landsbyen, og i over 700 andre landsbyer i Hviterussland under 2vk. Landsbyene ble fullstendig brent og alle innbyggerne ble massakrert av nazistene. Historien bak statuen er at i denne landsbyen overlevde mannen fordi han var i skogen da tyskerne kom. Da tyskerne forlot åstedet fant han sin egen sønnesønn, som var den eneste andre overlevende. I ett tidligere yrkesliv besøkte jeg flere ganger Hviterussland og dette minnesmerket. Jeg traff barnet, som nå var blitt en voksen mann og fungerte som en slags vaktmester og oppasser for Khatyn. Når jeg forteller at jeg har historien om Khatyn fra han, gir det fortellingen autoritet og autentisitet. Det betinger også innlevelse og tilstedeværelse fra en personlig fortellerstemme. Noe som også øker involveringen og engasjementet hos elevene.

Historier kan så lett forsvinner i ei tåke av tall, statistikk og avstand i tid og rom. Denne fortellinga er et forsøk på å bringe historien nærmere oss. Det dreier seg om enkeltmennesker, om pust og puls, håp og drømmer.

«Gå og se» er en russisk film som skal være inspirert av tilintetgjørelsen av Khatyn. En rystende film som ligger her: https://www.youtube.com/watch?v=zYIaDYRipoM

Men hvordan kan vi forklare at et storstilt industrielt folkemord som Holocaust finner sted?

Her retter jeg oppmerksomheten mot åpningsbildet igjen og tilbyr forklaringsmodellen «byråkratisk avstand». Hele hendelsesforløpet, hele kjeden av begivenheter, som ledet til drapet på den unge gutten, var stykket opp i biter av handlinger. Soldaten på bildet kan forklare for seg selv, at han bare var en soldat som var på jobb den dagen. Det var der han var utstasjonert. Og historien er full av sånne som «bare». Bare kjørte et tog, bare stemplet et dokument, bare lukket ei dør, bare kokte mat til soldatene, osv. Det har vært sagt at jøder selv, og ukrainere og polakker, fikk jobben med å rydde gasskamrene og stable i ovnene. At det ville være en for stor påkjenning for tyskerne, at de ville få anfektelser og at det ville kunne sette hele jødeutryddelsen i fare. Mon det..

Å gjenta åpningsbildet, skaper gjenkjennelse og det bidrar til å lage en sammenhengende og sammenbindende fortelling.

Bildet av den unge sorte mannen er oppspillet til fortellingen om folkemordet i Rwanda.

Forklaringen om «byråkratisk avstand» rakner i møte med historiene fra Rwanda. Rwanda er et lite afrikansk land, på størrelse med Agderfylkene. På 100 dager ble kanskje så mange som 1 million mennesker drept. På nært hold. Med stokker, kniver, steiner, kasta inn i hus som blir satt fyr på, hoppet på til hodet sprekker.

At mannen på bildet overlever er knapt til å tro. Og vi kan se for oss at han ber for sitt liv, at han gråter, at han ser drapsmennene i øynene, kanskje tiltaler han dem ved navn..

Å sammenligne størrelsen på Rwanda med et geografisk område, Agder, som de kjenner bidrar til å gjøre det «nærmere», noe de kan identifisere, kjenne igjen, en knagg å henge noe på.

Et narrativ om «oss» og «dem».

I et sosialkonstrukturelt perspektiv er «virkeligheten» en sosial og tillært konstruksjon. Vi snakker om en primærdiskurs som er den vi er omgitt av som hverdag, i de nærmeste omgivelsene. Det er virkelighetens tattforgittheter. Det for oss fremstår som naturlig og sjølsagt, som vi aldri stiller spørsmål ved. Et morsomt bilde på det er om fisken, som er den siste som oppdager vannet.

Når våre sosiale virkeligheter utvider seg, for eksempel i skolen, idrettslaget og i arbeid, så kommer vi inn i sekundærdiskursen. Da utfordres våre tilvante perspektiver og sannheter. Vi evner å utvikle et utenfra syn på oss sjøl, våre historier og vi avslører våre usynlige opplagtheter.

Dette bildet, hentet fra Facebook, er en morsom måte å illustrere at den sosiale virkeligheten er en konstruksjon.

Guttene er bestevenner og skal lure læreren til å ta feil av dem. Derfor har de klipt samme frisyre. Det morsomme ligger naturligvis i at den ene er hvit, og den andre er sort. Vi forstår at det skal mere til enn samme frisyre, for å lure læreren. Men guttene har ikke lært seg denne viktige distinksjonen. Enda. Så vet vi at det er sosialt nødvendig at vi kan skille det ene fra det andre. Men bildet gir oss en tydelig illustrasjon på at hva som skiller mennesker ikke opplagt er hudfarge. Det gir også en anledning til å si at den farlige forskjellen ikke nødvendigvis er mellom sort og hvit, men mellom rent og urent.

Hvordan presentere på en effektiv måte?

I boka Digital studieteknikk (Hagelia 2017) lærer vi at presentasjonen kan formidles som en fortelling, gjerne satt sammen av små fortellinger. I denne presentasjonen brukes det ganske sterke bilder og fortellinger, for å holde elevenes oppmerksomhet. Og det søkes aktivt å finne forbindelse mellom historiene fra «verden der ute», til kjente størrelser for elevene. De ulike historiene og bildene er byggeklosser i fortelling som advarer mot uheldige utviklingstrekk,

Ord er farlige.

I dag vet vi at radiostasjonen RTLM, Hutu Power Radio, spilte en viktig rolle i å sette folkegruppene opp mot hverandre. Jeg snakker her om hvor viktige ord er og hvor farlige ord kan være, brukt på gale måter. For å understøtte det poenget spiller jeg av en lydfil https://www.youtube.com/watch?v=VNbUeLnxQEI

For å skape psykologisk avstand som muliggjør drap og overgrep, masseres det over lang tid inn en forestilling om «de andre» som farlige, som ondsinnede, de er skadedyr, rotter, kakerlakker. På den måten dehumaniseres mennesket. For å illustrere det poenget viser jeg et bilde fra Abu Greib.

Segmenteringsprinsippet – dele opp lærestoffet i mindre biter.

Lydfilen i forrige lysbilde forteller om hvordan ord ble brukt for å skape den psykologiske avstanden, som gjorde folkemordet i Rwanda mulig. Gjentatte beskrivelser av tutsiene som kakerlakker reduserte dem, dehumaniserte dem i hutuenes øyne. Dette lysbildet utdyper og illustrerer begrepet dehumanisering

Her ser vi en kvinnelig amerikansk soldat, som psykologisk har fjernet seg fra mannen på bakken. Helt bokstavelig er han for enden av et hundehalsband, naken og på gulvet. Vi kan tenke oss at hun er over en terskel hvor det er lettere for henne å skade denne mannen. Bildet er autentisk, og soldaten ble senere dømt for dette overgrepet. Senere er det også kommet frem at mishandlingen av irakiske fanger var systematisk, planlagt og initiert fra høyerestående offiserer.

Dette bildet brukes for å si noe om dagens politiske lederskikkelser i et møte som oser av mistro og nesten fiendtlighet. Og at verden i dag er et annet sted enn da Kennedy formulerte sin appell om samarbeid for høyere idealer.

I ettertid er det lett å se at dette bildet er overlesset. I tillegg kommer en lengre utlegning fra formidleren sin side. Det er også kanskje for mye ukjent og ny informasjon, også på engelsk, for mange av elevene. Vi er også nå ganske langt ute i foredraget og oppmerksomheten svekkes. Det har vært mye informasjon å ta inn og lite tid til å prosessere. I tillegg har formidleren gjerne tidsnød, og begynner å prate fortere. Men vi nærmer oss slutten.

Fra en tur ute i verden og tilbake i historien trekker vi fortellingen «hjem igjen». Denne faksimilen fra «nazimarsjen» i Kristiansand sommeren 2017, hjelper oss til det.

Nazismen er ikke død, verden er et farligere sted. Der vi er i skole og fritid må vi møte disse utfordringene med gode holdninger, kunnskaper og moralsk bevissthet. Og verdens ledere må respektere menneskerettighetene, fremme demokrati og samarbeid.

Gode ord som kan veilede oss finner vi i menneskerettighetserklæringens første artikkel:

Med det er denne sesjonen ferdig, og elevene er enten ferdige for dagen, eller de skal videre til neste stasjon.

I løpet av hele dagen møter elevene visuelle modaliteter som film, bilder, gester, mimikk og skrift. De møter audiovisuelle modaliteter i form av musikk, talespråk, lydfil, men i mindre grad taktile modaliteter som berøring. Arrangementet i store og små aulaer er et hinder for formidlerne til å skaffe seg oppmerksomhet, skape ro, osv. ved å ta på elevene.

Elevene er utenfor skolen, og de er sammen med elever fra andre skoler. I tillegg skal de bevege seg mellom ulike lokaliteter, og dagen er designet slik at elevene bare må «dilte med». Arrangørene er klar over disse ulike distraksjonsfaktorene og prøver å motvirke det ved hyppige skift mellom modaliteter, gjennom å binde sammen fortellingene om det som skjedde, geografisk og i tid langt unna, med lokale, aktuelle og kjente fortellinger. Det legges stor vekt på den personlige fortellingen, det sjølopplevde, autentiske, i et verdig verbalspråk som likevel ligger nær elevenes virkelighet.

For mye informasjon på for kort tid?

I boka Norskdidaktikk (Fjørtoft, 2014) siteres Toril Stand på side 226.

Like lite som de «etnisk norske» elevene er en homogen gruppe, like lite kan vi vi sette «minoritetsspråklige elever» i bås. Men når mange mennesker krysser grenser mellom nasjoner, kulturer og kontinenter for å bosette seg her, må vi drøfte hvilke konsekvenser det skal ha for litteraturundervisninga i norsk skole. (Strand, 2009, s.7)

Og jeg vil mene det gjelder for undervisning i alle humanistiske fag i skolen.

I tilfellet med Holocaustdagen kan vi ikke ta for gitt at alle elevene kjenner særlig mye til 2vk, hva som skjedde med jødene, også på Agder, eller at vestlig politisk historie er kjent mark.

Av disse grunnene kan vi si at literacy kompetansen er ulikt fordelt blant elevene. En definisjon av literacy viser til «en bred kompetanse der den kyndige kan tolke, forstå, vurdere og nyttiggjøre seg et stort register av betydningsbærende, eller (…) semiotiske, ressurser i en sosial og kulturell kontekst «(Skjelbred, 2010, s.13).

Bo Steffensen, gjengitt i Sylvi Penne (Universitetsforlaget 2010) snakker om elevenes kulturelle forforståelse. Riktignok som forutsetning for elevenes opplevelse av fiktive verdener. Jeg mener at tilsvarende oppfatning av begrepet kulturell forforståelse er gyldig også for å avlese, tolke og forstå, den type tekster som Holocaustdagen byr på. Fortellingene som formidles er sanne, personlige historier om faktiske hendelser i et ikke-akademisk språk, som ligger nærmere skjønnlitteratur enn sakprosa.

Kanskje kan vektleggingen av det personlige i historiene, pendlingen mellom kjent og ukjent, nært og fjernt,og de ulike modalitetene, løfte elevene over evt. begrensning i manglende «literacy», eller kulturelle forforståelsen? Lesning av tekstene, det Steffensen kaller lesning som opplevelse, er knyttet til følelser og individuelle opplevelser. Jeg ville mene Holocaustdagen legger godt til rette for «opplevelser», slik forstått.

Jeg er derimot usikker på om Holocaustdagen legger til rette for den tredje formen for lesning Steffensen beskriver «lesning som erkjennelse».

Lesning som erkjennelse krever språklig refleksjon og begrunnelser, et metaspråk om verden, og om den fiktive verden. Holocaustdagen legger i mindre grad opp til denne formen for refleksjon. Dagen er tettpakket med informasjon, av møter med ulike mennesker med ulike fortellinger, og med transport fra sesjon til sesjon. Det er oppfordret til, men ikke systematisert og tilbudt som ferdig opplegg, etterarbeid i klassene. Så er det nok grunn til å tro at flere av klassene henter frem Holocaustdagen som en felles referanse, i norsk, historie og samfunnsfag. Men da kanskje mer tilfeldig, spontant og usystematisk.

Modellanalyse

I boka»Dramaserien Skam» (Fagbokforlaget, 2018, s  227) presenteres vi for modellanalyse som et pedagogisk verktøy. Modellanalysen brukes for å hjelpe elevene med nærlesning og å bruke metaspråk. Jeg tenker innrammingen av Holocaustdagen og kontekstualiseringen av bildene og fortellingene, kanskje er å forstå som en form for nærlesning.

Nyhus og Talsethagen (Fagbokforlaget 2018, s. 225) skisserer 5 nøkkelspørsmål for nærlesning:

1, Hva er det jeg ser? For eksempel bildet av transporten fra gettoen, gis ei innramming. Det du ser, men hva betyr det du ser? Hvem er aktørene og hvorfor er nettopp dette bildet valgt?

2, Hva er det jeg hører? For eksempel lydfilen fra RTLM Hutu Power Radio. Vi hører ordene, vi opplyses om konteksten for radiosendingene og vi lærer begrepet «dehumanisering».

3, Hva kan det jeg hører/ser bety? Her er bildene og tekstene illustrasjoner på hvordan avstand mellom mennesker skapes, hvordan mistenksomhet sås, hvordan det nesten umerkelig gjennom lover og rettsapparat, men også i den kulturelle forforståelsen, etableres et oss og et dem. Og at «dem» er noen som på fundamentale måter truer oss, vår kultur og i bunn og grunn vår overlevelse.

4, Har jeg sett eller hørt noe av dette før? Hvor? Bildet med guttene som skal lure læreren, kan sette oss på sporet av opplevelser vi selv hatt, eller historier vi hører, om hvordan tilfeldige forskjeller mellom mennesker tildeles moralske, eller verdimessige, kvaliteter. Det kan hjelpe oss til å avsløre slike lettvintheter hos oss selv, og hos andre.

5, Hvor kan jeg finne hjelp til å forstå det? Internettet og sosiale medier er verdifulle kanaler for kunnskapsinnhenting og sosial kontakt. Det er mye lettere å finne gode illustrerende bilder til f, eks. skolearbeidet, eller en presentasjon som denne, når vi har nettet. Og det er lettvint å holde hyppig kontakt med venner fjernt og nært, dele informasjon, gjøre avtaler, sladre.

Så vet vi at nettet også er en tidstyv og at vi alle mer og mindre blir ofre for allegoritmenes tvangløse tvang. Vi kan havne i ekkokamre og bli mindre eksponert for alternative fortellinger og forklaringer om verden, mennesker og virkelighet. Kanskje kan dette bidra til å gjøre oss mer skeptiske til foretrukne kilder, egen fortolkningsevne og evne til å legge vekk oppfatninger og synspunkter i møte med bedre argumenter og dypere forståelser. Om vi altså tar inn det sosialkonstruktuvisktiske perspektivet.

Jeg har i denne bloggen diskutert om det er hensiktsmessig å holde et multimedialt heldagsopplegg for mange hundre 9. klassinger som skal bevege seg mellom ulike stasjoner med ulike tilnærminger til et overordnet tema, med mange bidragsytere. Og om det er relevant å analysere bidragene og helheten, som en tekst. Jeg mener det, men jeg ser også en betydelig svakhet ved at det ikke på en god nok måte legges opp til at den enkelte eleven får reflektert alene, og sammen med andre, den kunnskapen som formidles og de fortellingene de hører. Faren er at dagen blir et møte med spennende mennesker, grusomme historier og vonde bilder, som likevel ikke gir en dypere forståelse, oppfattes som relevant for elevens livm bidrar til refleksjon, handling og kanskje endring.