Holocaust multimedialt fortalt

Delt literacy i en fragmentert verden.

Skolens oppgave var tidligere å sette elevene i stand til å kunne lese og skrive tekster på papir og på trykk. Dagens unge skal forholde seg til en verden av sammensatte tekster, bilder, levende bilder, lyd, grafikk, osv. De skal sjøl kunne forfatte meningsfulle tekster på mange plattformer, og de skal forholde seg kritisk til tekster med ukjente avsendere. I en globalisert verden i rask endring med få faste holdpunkter, er det krevende å skape mening, bygge identitet, orientere seg, skille viktig fra uviktig. Literacy i dag, vil i mye større grad bety å kunne forstå, tolke, beherske og bruke en foranderlig, flytende og global kultur.

I et tenkt eksperiment spør Harari i boka Sapiens om hvem som vil klare seg best på en øde øy? En enslig apekatt, eller et menneske? Apekatten, svarer Harari, for den har bedre tilpassede overlevelsesegenskaper i naturen enn mennesket. Men om vi ser for oss 100 apekatter og 100 mennesker på en øde øy, vil menneskene komme best ut. Grunnen til det er menneskets evne til samarbeid. I tillegg til verbalspråk, og seinere skriftspråk, er den suverene egenskapen evnen til å lage store fortellinger, sannheter, som vi deler og organiserer oss rundt. Religion, penger, menneskerettigheter, stater og nasjoner, makthierarkier, osv. Fortellinger vi holder for sant, som materialiserer seg i lovtekster, religiøse tekster, bygninger, politiske dokumenter, osv. En morsom illustrasjon på denne forskjellen mellom mennesket og andre dyr kan være at du ikke kan overtale en sjimpanse til å gi fra seg frivillig den dennesidige bananen han holder i handa, i bytte mot løfter om endeløse forsyninger av hinsidige bananbelønninger. Men slik holder vi mennesker på hele tida.

Harari kan vi se her i et engasjerende foredrag: https://www.ted.com/talks/yuval_noah_harari_what_explains_the_rise_of_humans 

Et mer dramatisk eksempel kan vi hente fra Bucuresti, hovedstaden i Romania, i revolusjonsdagene i desember 1989.  Regimets mangeårige diktator,  Ceaușescu, har mobilisert en stor menneskemengde for å demme opp for bølgen av revolusjoner bak "jernteppet". Folket er vant til diktatorens lange og kjedelige taler, men denne dagen skjer det noe uventet. En i publikum begynner å bue. Snart følger flere opp, og i et berømt videoopptak kan vi se forvirringen og etterhvert usikkkerheten, i diktatorens ansikt. Den Store Fortellingen er avslørt som løgn. Selv ikke representanter for det mektige og fryktede Securitate, med sine skarpladde våpen, kan forhindre det totale maskefall, og kort tid seinere, diktatorens avretting. Videoopptaket kan vi se her: https://www.youtube.com/watch?v=HFBnP1HQ7rQ

Grunnfortellingene deles, gis forklaringskraft, skaper mening, identitet og tilhørighet innefor små samfunn som bantuer i Kalahari, reindriftssamer på Kola, av nordmenn fra Nordkapp, via Finse til Lindesnes, og i enorme forestilte fellesskap som tidligere Sovjetunionen og USA. Og som turister i fremmede land kan vi bytte papirlapper mot varer og tjenester, og mottageren har forvissing om at papirlappen representerer en reell økonomisk verdi. Alt forankret i tillit til en delt fortelling om pengers verdi.

Så vet vi godt at det gjennom historien, i ulike land og kulturer, innenfor land og kulturer samtidig eksisterer konkurrerende fortelllinger. I en kronikk i Morgenbladet 09.02.2019, Mer klassekamp, mindre konflikt, skriver professor Kalle Moene at mange konflikter dreier seg om ideologi og religiøsitet mellom grupper som, sett utenfra, virker helt like. Protestanter mot katolikker, sjia mot sunni, trotskister mot stalinister. Det kan være andre grunnleggende drivere bak konflikten, for eksempel økonomiske, men at materialet som hatentrepenørene forer konflikten med ligger i "de små forskjellers tyranni". At konflikter mellom grupper som utad sett er helt like, blir så uforsonlige fordi kampen dreier som om definisjonsmakten over "Fortellingen", for å trekke tråden tilbake til Harari. Mens det er lite varm konflikt mellom f.eks. konfutseanisme og katolisisme, fordi disse Fortellingene sjelden er på markeder hvor de konkurrerer om folks tillit, tilhørighet, identitet og lojalitet?   Det kan derfor synes som om gruppe-interne nyanser og forskjeller, truer den felles samlende fortellingen, mer enn at andre, utenforstående, tilbyr totalt ulike fortellinger om livet, verden og uendeligheten.

Og det gir da kanskje mening å lese " de gule vestene" i Frankrike sin kamp for svekket tillit til Fortellingen om det franske, og splittelsen i USA som uhttrykk for svekket tro på "den amerikanske drømmen"? Og er populisters besvergelser om en folkets kamp mot en elite som har sviktet dem, et uttrykk for en svekket tro på at globaliseringen er et gode for alle? Og henger rekrutteringen til høyreradikale og jihadistiske miljøer i mange europeiske land, sammen med bruddet med en fortelling om et samfunn som har plass til, og bruk for, alle? I stedet for inkludering får vi ekskludering og utenforskap?

På en eller annen måte finner dette veien inn i norske klasserom og det blir også et spørsmål om litaracy. Jeg legger her denne definisjonen av literacy til grunn: 

• NERA 2009 fokuserer på «literacy»(heretter «skrivekunne») og hvordan pedagogisk forskning kan bidra til å fremme skrivekunne. Skrivekunne forstås her som kommunikative praksiser som former verden vi lever i, bestemmer hvordan vi leser og skriver om verden, hvordan vi ser, forstår og skaper relasjonene mellom oss selv, naturen og vårt felles liv. Skrivekunne innebærer således å bemyndiggjøre individet og er en forutsetning for et fungerende demokrati.
• Ikke bare et verktøy, skrivekunne blir mediet for etablering og definering av selvet.
• Skrivekunne, og med det kommunikative praksiser, blir stadig viktigere etterhvert som moderne samfunn blir stilt ovenfor nye utfordringer knyttet til økologisk bærekraftige levesett, knyttet til kulturelt mangfold og knyttet til rettferdig fordeling av rettigheter og plikter både innen samfunn, mellom stater og mellom forskjellige deler av verden.  https://norskdidaktisk.wordpress.com/literacy/

Hvis evnen til å dele fortellinger er selve samfunnslimet, avhenger samfunnskontrakten av at vi har tilgang til, og deler skrivekunne. Den svenske skoleeleven, Greta Thunberg, har inspirert skoleelver i mange land til å skolestreike for klimasaken. Jeg tenker at elevenes oppslutningen om denne aksjonen henger sammen med hva de har med hjemmefra av kunnskaper, holdninger, forforståelse. Hvordan klimaspørsmålet, måten vi lever på, demokratiets og den kapitalistiske økonomien blir forstått og kommunisert hjemme. I det som ofte kalles primærdiskursen. 

For noen elever har primærdiskursen gitt dem gode forutsetninger for å ha godt utbytte av, og stor forståelse for aktiviteten i klasserommet. For andre elever har primærdiskursen fremmedgjort dem for skolekulturen. I en tid med kulturelle endringer, både fordi mennesker flytter på seg, økonomiske forhold endrer seg, og internett dramatiske endrer tilgangen til "verden", til impulser, informasjoner, nettverk, blir det veldig viktig for skolene å skape en arena hvor alle finner noe gjenkjennelig, noe de kan identifisere seg med, noe som gir mening, som har appell, som bekrefter den enkelte elev.

Internett og sosiale medier ble av mange omfavnet som en mulighet for å bre demokratiet ut. At alle skulle få tilgang på relevant informasjon, at flere stemmer skulle komme til, at det positive engasjementet rundt å forstå "de andre", åpne dører til nye fellesskap uhindret av rom og tid. I dag stenger seriøse medier kommentarfeltene, vi snakker om "ekkokammer" og "confirmation bias".  Dette utfordrer norskfaget på "skrivekunne", å gi elevene språklige verktøy for å kunne ytre seg språklig godt, men også til å bli kritiske og kompetente lesere som evner å være kritisk til egne holdninger, til egen forforståelse, til kildene sine, men også til å kunne vurdere og kritisere andre på en saklig og begrunnet måte. 

Norskfaget, sammen med andre skolefag, blir enda viktigere for å lære elevene å forstå sin samtid, kunne lese sin egen kultur så å si utenfra, men også i en viss utstrekning kunne forstå andres kulturer. Om norsk skole i dag hviler på en sosialkonstruktivistisk forståelse, må elevene kanskje også kunne dekonsturere sin egen sosiale virklighet for å skape nødvendig avstand?

Klasserommet i dag, kanskje mer enn noengang, en arena hvor barn og unge med bakgrunn fra mange ulike kulturer skal møtes, vokse, trives, ha tilhørighet og bygge positive identiteter. Lærere kan ikke forventes å ha oversikt over all bagasjen elevene har med seg inn i rommet. Men lærerens rolle blir kanskje enda viktigere som tilrettelegger for gode, tillitsfulle samtaler mot enormt bakteppe av kilder og støy.

 I en fragmentert, oppsplittet verden hvor elevene skal dyktiggjøres som kompetente medborgere i en globalisert verden, blir klasserommet en verden i miniatyr. Det fellesskapet vi skal få til i klasserommet vil i en viss forstand speile det globale fellesskapet vi må lykkes med, for å hanskes med de store utfordringene vi i dag ser.